Gudmund Hoel
| Gudmund Hoel | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 25. sep. 1877[1][2] Kragerø[1] | ||
| Død | 7. sep. 1956[1] (78 år) Oslo[1] | ||
| Beskjeftigelse | Arkitekt | ||
| Utdannet ved | Oslo ingeniørhøgskole[1] | ||
| Nasjonalitet | Norge | ||
_20080614-4.jpg)
Gudmund Hoel (født 1877,[3] død 1956[4]) var en norsk arkitekt. Som mangeårig leder av Jernbanens Arkitektkontor hadde han en innflytelse på norsk jernbanearkitektur som muligens bare overgås av Paul og Paul Armin Due.
Utdannelse og virke[rediger | rediger kilde]
Hoel ble uteksaminert som bygningsingeniør fra Kristiania tekniske skole i 1896. De neste seks årene arbeidet han som assistent ved forskjellige arkitektkontorer i Norge og Tyskland. I 1903-04 foretok han studiereiser til USA og Tyskland, senere til flere andre land. Deretter var han ansatt ved Holger Sinding-Larsens kontor til han startet egen praksis i 1910. I 1913 ble han leder for Jernbanens Arkitektkontor, en stilling han hadde til han gikk av med pensjon i 1947.
Under Hoels ledelse ble omfanget av serieproduksjon større enn det som hadde vært praktisert tidligere. Særlig den såkalte Vegglitypen — som har navn etter en stasjon på Numedalsbanen — gikk igjen mange steder i forskjellige varianter og størrelser i en årrekke. Stilmessig gikk utviklingen over tid fra nybarokk, via nyklassisisme til funksjonalisme.
Mange av stasjonsbygningene Hoel satte navnet sitt på er også kreditert andre medarbeidere ved kontoret. I ettertid er det vanskelig å avgjøre hvor stor innflytelse hver medarbeider hadde eller om Hoel signerte alt på vegne av kontoret. Hoel skal selv ha uttalt at han hadde tegnet hundrevis av stasjonsbygninger.[5]
Veggli-typen[rediger | rediger kilde]
Typen er signert av Hoel og Bjarne Friis Baastad. Stasjonsbygningen på Veggli ble tegnet i 1923 og bygget i 1925. Bygningen er en toetasjes trebygning med kjeller og tilbygg med godsrom. Den er reist i bindingsverk kledd med stående vekselpanel helt opp i gavlen. Saltaket er tekt med skifer. Dei første utgavene av bygningen hadde ikke stillverksutbygg. Inngangen til venterommet var fra plattformsiden.
Stilen er nyklassistisk, med få utsmykninger, men med halvmåneformede vinduer i gavlen, som var populært på 1920-talet. Gesimsen var profilert og vinduene var smårutete. I første etasje var det ekspedisjonskontor, venterom, telegrafistkontor og varmegodsrom. I andre etasje var det tjenestebolig med stue, kjøkken, soverom og pikeværelse, som senere ble gjort om til baderom. Inngangen var fra baksiden.
Flere stasjoner langs Numedalsbanen, Sørlandsbanen og Kragerøbanen fikk bygninger av Veggli-typen, senere ble det satt opp en rekke stasjoner av samme type langs Nordlandsbanen.
Senere utgaver[rediger | rediger kilde]
Senere utgaver av typen hadde inngangsdør på siden av bygningen. Bygningene var lengre enn originalen og hadde en annen planløsning, med godsrom inkorporert i bygningskroppen. I kjelleren var det moderne innendørs toaletter for de reisende, med trapp ned fra venterommet. Flere stasjoner langs Nordlandsbanen var av den større typen, for eksempel Harran (revet) og Svenningdal (revet 2013).
Enkelte av de nyere utgavene fikk et mer funksjonalistisk preg med slakere takvinkel og vinduer i hjørnene, for eksempel Drevvatn og Krokstrand. Noen av stasjonene ble utført med stillverksutbygg, som Skonseng og Lønsdal, mens andre fikk dette bygd på i ettertid. Den opprinnelige typen hadde stående vekselpanel på veggene, men flere av de nyere stasjonene fikk liggende panel, som for eksempel Bolna.
Enda en utgave av Veggli-typen fantes på Helldalsmo på Sørlandsbanen, som hadde en firkantet, kubisk bygningskropp og valmet tak.
Andre verk[rediger | rediger kilde]
Hoel har også etterlatt seg enkelte andre bygninger, deriblant en liten kirke på Gan i Lillestrøm kommune [6]
Utestengelse etter krigen[rediger | rediger kilde]
Etter krigen mistet Hoel retten til å inneha foreningsverv i Norske arkitekters landsforbund i ett år, fram til 1. januar 1947.[7] Tilsvarende straff ble gitt til arkitekter som under krigen hadde utført arbeid, direkte eller indirekte, for tyskerne eller Nasjonal Samling.[8]
Verk i utvalg[rediger | rediger kilde]
- Dalen kirke, Fet (1905)
- To store trevillaer i Gråkamveien 1 og 3, Oslo (1918)[9]
- Skreiabanen. Ny ekspedisjonsbygning på Lena (1913) (med Jens Flor)
- Drammenbanen. Ny ekspedisjonsbygning på Hvalstad (1915) (tilskrives Hoel eller Jens Flor)
- Rørosbanen. Ny ekspedisjonsbygninger på Ådalsbruk (1915) (med Jens Flor) og Atna (1935) (med Bjarne Friis Baastad)
- Vestfoldbanen. Ny Tønsberg stasjon (1915, vernet)
- Randsfjordbanen. Ny ekspedisjonsbygning på Gulskogen (1915)
- Dovrebanen. Stasjonsbygninger på nordre del (med Jens Flor), for eksempel Oppdal (1916), Fagerhaug (1915), Ulsberg (1915), Soknedal (1915, vernet) og Snøan (1915, revet 1973)
- Notodden nye stasjon (1919) (med Gerhard Fischer
- Bratsbergbanen. Stasjonsbygninger på f.eks. Borgestad (1917), Skien nye stasjon (1920) (med B.F. Baastad og Ragnvald Utne) og Tinnegrend (1918, revet etter brann 2012) (med Eivind Gleditsch)
- Raumabanen. Bottheim (1921; revet 1990-talet) (med B.F. Baastad), Lesja (1921, vernet) (med B.F. Baastad), Bjorli (1918–21, vernet) (med Gerhard Fischer), og Åndalsnes (1924, vernet)
- Størenbanen. Ny stasjonsbygning på Selsbakk (1919) (med Jens Flor)[10].
- Hovedbanen. Ekspedisjonsbygning på Høybråten (1921) og ny stasjonsbygning på Lillestrøm (1934)
- Østfoldbanen. Ny stasjonsbygning på Ljan (1924, vernet) (med Gerhard Fischer)
- Numedalsbanen. Stasjonsbygninger (opna 1927; dels med B.F. Baastad), ikke minst Veggli. Veggli-typen ble brukt flere steder på Numedalsbanen, Sørlandsbanen og Nordlandsbanen
- Kragerøbanen. Stasjonsbygninger i Kragerø (1927) og Neslandsvatn (1927)
- Arendalsbanen. Ny stasjonsbygning i Arendal (1930)
- Gjøvikbanen. Ekspedisjonsbygning på Hennung (1938) (med B.F. Baastad)
- Sørlandsbanen. Mange bygninger over en årrekke, for eksempel transformatorstasjon ved Skollenborg (1926, fredet), ny stasjonsbygning på Kongsberg (1917, fredet) (med N.W. Grimnes), Herefoss (stasjonsbygningen oppført 1931, åpnet 1938; også vokterbolig) og Snartemo (1943)
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ a b c d e Norsk kunstnerleksikon, nkl.snl.no, besøkt 19. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ Store norske leksikon, Store norske leksikon-ID Gudmund_Hoel[Hentet fra Wikidata]
- ^ Folketelling 1910 i Digitalarkivet
- ^ Gravferdsetaten i Oslo kommune
- ^ Eivind Hartmann, Øistein Mangset, Øyvind Reisegg (1997). Neste stasjon. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag. s. 78. ISBN 82-05-25294-7.
- ^ «Dalen kirke». norske-kirker.net. Besøkt 28. mai 2024.
- ^ Møllerhaug, Nicholas: Stupet - Leif Grungs krig, Forlaget Vigmostad & Bjørke AS, Bergen 2016, s. 327.
- ^ Møllerhaug, Nicholas: Stupet-Leif Grungs krig, Forlaget Vigmostad & Bjørke AS, Bergen 2016, s. 323.
- ^ Oslo byleksikon
- ^ «Selsbakk stasjon». strindahistorielag.no. Besøkt 28. mai 2024.
Litteratur[rediger | rediger kilde]
- Aschehoug (1948). Harald Gram og Bjørn Steenstrup (red.), red. Hvem er hvem. Oslo. s. 227.
- Eivind Hartmann, Øistein Mangset, Øyvind Reisegg (1997). Neste stasjon. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag. ISBN 82-05-25294-7.
- Gudmund Hoel i Norsk kunstnerleksikon
- Gudmund Hoel i Store norske leksikon
- Thor Bjerke og Finn Holom (2004). Banedata 2004. Hamar/Oslo: Norsk Jernbaneklubb/Norsk Jernbanemuseum. s. 96–97. ISBN 82-90286-28-7.