Portal:Kunst
Kunst er en fellesbetegnelse på menneskeskapte fenomener som blir laget for å dekorere og for å dele en opplevelse, fortelling eller følelse. Ordet kommer fra tysk «kunnen» – å kunne, dyktighet. Kunst dekker et stort mangfold av uttrykk, fra sang og dans (utøvende kunst), via diktning og skjønnlitteratur til maleri, skulpturer og arkitektur. Begrepet dekker både det å lage eller framføre kunstverket, tradisjonen det er laget i og institusjonene og mottakelsen av kunstverket.
Betydningen av og hensikten med kunst har variert gjennom tidene. Kjærlighet og død er knyttet til sterke følelser og er vanlige temær og inspirasjon for kunst. Tradisjonelt har kunst vært knyttet til estetikk. Forståelse av kunst og definisjon av hva kunst er har vært omdiskutert siden antikken. Hvilken kultur og samfunn kunstneren tilhører kan påvirke kunstens utseende, budskap og hvilken temaer som blir tatt opp. Samfunnet kan også være med på å bestemme hvilken kunst som ble akspektert. Les mer…- Commons er et medielager for Wikimedia-prosjekter, strukturert i gallerier og kategorier…
- Norsk Kunstnerleksikon ble publisert i 1982-86 og inneholder 3000 artikler…
_-_Google_Art_Project.jpg)
Figurativ kunst (via fransk figuratif, «billedlig, symbolsk; figurativ», fra senlatin figurativus)[1]er kunst som framstiller naturen, mennesker, dyr eller andre gjenkjennelige gjenstander på en gjenkjennelig måte, med andre ord «det som ligner».[2] Det motsatte er abstrakt kunst/ non-figurativ kunst, som er gjenstandsløs kunst.[3] Figurativ kunst beskriver kunstverk, særskilt malerier og skulpturer, som tydelig er avledet fra virkelige objekter:
Siden ankomsten av abstrakt kunst har begrepet figurativ blitt brukt for å referere til enhver form for moderne kunst som beholder sterke referanser til den virkelige verden. I generell forstand gjelder figurativ også retrospektivt for all kunst før abstrakt kunst.[4]
Maleri og skulptur kan derfor deles inn i kategoriene figurativ, representativ og abstrakt, selv om abstrakt kunst strengt tatt er avledet (eller abstrahert) fra en figurativ eller annen naturlig kilde. Imidlertid brukes «abstrakt» noen ganger som et synonym for ikke-representativ kunst og ikke-objektiv kunst, det vil si kunst som ikke har noen avledning fra figurer eller gjenstander.[5]
Figurativ kunst omfatter en meget stor del av kunsthistoriens billedverden inntil kubismens gjennombrudd, og senere virkelighetsskildrende retninger, uansett hvor symbolsk billedspråket måtte være bak utførelsen av de formene som kan gjenkjennes. Den figurative kunst omfatter skulpturer, historiemaleriet, det religiøse og mytologiske maleri, portrettet, landskapsmaleriet, stilleben- og sjangermaleriet.
Formelle elementer
De formelle elementene, de estetiske effektene skapt av formgivning, som figurativ kunst er avhengig av, består av linje, form, farge, lys og mørke, masse, volum, tekstur og perspektiv,[6] selv om disse formelementene også kan spille en rolle i å skape andre typer bilder – for eksempel abstrakte, eller ikke-representative eller ikke-objektive todimensjonale kunstverk. Forskjellen er at i figurativ kunst brukes disse elementene for å skape et inntrykk eller en illusjon av form og rom, og vanligvis for å legge vekt på framstillingen av hva som skildres.
Utvikling
Figurativ kunst er i seg selv basert på en stilltiende forståelse av abstraherte former: figurskulpturen fra den greske antikken var ikke naturalistisk, for dens former var idealiserte og geometriske.[7] Ernst Gombrich refererte til innskrenkningene i dette skjematiske bildet, tilslutningen til det som allerede var kjent, snarere enn det som blir sett på som den «egyptiske metoden», en hentydning til den minnebaserte klarheten til bilder i egyptisk kunst.[8] Til sist ga idealisering plass til observasjon, og en figurativ kunst som balanserte ideell geometri med større realisme ble sett i klassisk skulptur innen 480 f.Kr.[7] Grekerne omtalte avhengigheten av visuell observasjon som mimesis. Fram til impresjonistenes tid var figurativ kunst preget av forsøk på å forene disse motstridende prinsippene.[8]
Siden 1500-tallet har farge har blitt brukt til å definere former uten at konturer har blitt streket opp og hvor maleriske virkemidler framhevet den særskilte europeiske oppfatningen om at et malt bilde kunne fungere som et vindu til en virkelig verden. Det var knyttet til utviklingen av lineært perspektiv, til virkelige objekter i rommet sett fra et enkelt synspunkt, av chiaroscuro,[9] manipulering av kontrasten mellom lys og skygge for å modellere form, av luftperspektiv, maleriets romlige virkning,[10] den subtile graderingen av fargetoner for å antyde avstand, og også forfinelsen av skillet mellom de faktiske fargene på objekter og de som oppstår ved refleksjon.[11]
Selv om disse enhetene gjør det mulig for en maler å lure tilskuerens øye, ble trompe-l’œil (bokstavelig å bedra øyet)[12] sjelden etterstrebet som et mål i seg selv. De førte imidlertid til etableringen av en unik vestlig kunstform, et maleri på lerret, rammet inn i den hensikt å bli hengt på en vegg og beundret for seg selv. Det vil si malerens ferdighet i å fange inn og gjengi den visuelle verden, men også grunnet fargenes harmonier og kontraster, malerens dyktighet i penselarbeidet, og komposisjonens enkelhet eller kompleksitet.[11]
Fra tidlig renessanse, manierisme og barokk til malerier på 1700-, 1800- og 1900-tallet har figurativ kunst stadig utvidet sine parametre. Et viktig landemerke i utviklingen av figurativ kunst er den første kjente liggende nakenakt i vestlig maleri i «Sovende Venus» (1510) av Giorgione (ca 1477–1510).[13] Det introduserte kvinnelig akt som motiv og startet en lang rekke kjente malerier.
Nicolas Poussin (1594–1665), en fransk maler i klassisk stil, hvis arbeid hovedsakelig har klarhet, logikk og orden som kjennetegn, og favoriserer linje over farger, tjente som et alternativ til den mer fortellende barokkstilen på 1600-tallet. Han var en stor inspirasjon for klassisk orienterte kunstnere som Jacques-Louis David (1748–1825), Jean-Auguste-Dominique Ingres (1780–1867) og Paul Cézanne (1839–1906). Framveksten av den nyklassisistiske kunsten til Jacques-Louis David begrenset til slutt de realistiske reaksjonene til Gustave Courbet (1819–1877) og Édouard Manet (1832–1883), noe som førte til den mangefasetterte figurative kunsten på 1900-tallet.
I november 2018 rapporterte forskere oppdagelsen av det eldste kjente figurative kunstmaleriet, over 40 000 (kanskje så gammelt som 52 000) år gammelt, av et ukjent dyr, i hulen Lubang Jeriji Saléh på den indonesiske øya Borneo.[14][15]
Nyfigurasjon
Representasjonen av virkelige objekter er også kjent som figurasjon. Figurativt maleri etter andre verdenskrig blir også referert til som nyfigurasjon, på engelsk som New Figuration, etter tittelen på en vandreutstilling fra 1969.[16] Nyfigurasjon er et overordnet begrep som refererer til fornyelsen av figurativ kunst i Europa og Amerika på 1960-tallet etter en periode dominert av abstraksjon.[17] Kalle Nilsen (1945-2011) er representert i en rekke offentlige og private samlinger, og hans formspråk har blitt knyttet til 1970-tallets nyfigurasjon. Det ble oppfattet som en retning der naturalismen ble overskygget av et strammere og mer forenklet uttrykk som ikke vektla individuelle trekk, men en asketiske formgivingen som eliminerte alt overflødig.[18] Dette møtte også reaksjoner: «Fenomenet nyfigurasjon slik det fremsto på utstillingen «Romantikk» i Oslo Kunstforening i 1970 ble sett på som en konservativ eller rett og slett en reaksjonær bevegelse.»[19]
Den nyfigurasjon ble ikke introdusert av noe manifest og ga ikke opphav til noen homogen gruppe.[20]
Reaksjoner og motreaksjoner
Siden 1970-tallet har figurativt kunst vært et kontroversielt i Norge, og frontene i kunstmiljøet er fortsatt like steile på 2020-tallet. Konservative, det vil si figurative malere har gått hardt ut mot modernistene om hva som er «ekte kunst» og at det norske kunstfeltet, som de mener kontrolleres av modernistene. «Kritikken går ut på at deres egen klassisk figurative malerpraksis har blitt utestengt fra den norske kunstoffentligheten, det være seg i stipendutdelinger eller i utsmykningsoppdrag.»[21] Modernistene betrakter figurativt kunst representert ved blant annet som Odd Nerdrum, Vebjørn Sand og andre som preget som «gammeldags», «tomt» og «bare skjønnhet og teknisk briljans».[22]
Kritikeren Susan Sontag (1933–2004) hevdet i artikkelen «Against Interpretation» (Mot fortolkning) fra 1964 at den nye tilnærmingen til kritikk og estetikk neglisjerer kunstens sanselige innvirkning og nyhet, og tilpasser i stedet verk inn i forhåndsbestemte intellektuelle tolkninger og vektlegging av «innholdet» eller «meningen» til et verk. Mye av samtidens kunst, særlig abstrakt maleri, dekorativt maleri og popkunst, er en flukt fra fortolkning. For Sontag betyr modernitet tap av sanseerfaring, og hun mener at kunstgleden blir redusert av en slik overbelastning av sansene.[23]
Referanser
- ^ figurativ, NAOB
- ^ Brodby-Johansen (1977): Kunstordbog, Thaning & Appel, ISBN 87-413-6079-6; s. 60
- ^ Brodby-Johansen (1977): Kunstordbog, Thaning & Appel, ISBN 87-413-6079-6; s. 149
- ^ Tate: «Glossary:Figurative», Collection Tate. Arkivert fra originalen 3. februar 2012
- ^ «What is Non-representational Art?», Art Web
- ^ Adams, Laurie Schneider (1996): The Methodologies of Art, Westview Press, s. 17-19.
- ^ a b Clark, Kenneth (1990): The Nude: A Study in Ideal Form, Princeton University Press, s. 31-32.
- ^ a b Gombrich, Ernst: «Press statement on The Story of Art», The Gombrich Archive. Arkivert fra originalen den 6. oktober 2008
- ^ «chiaroscuro», NAOB
- ^ «luftperspektiv», NAOB
- ^ a b Honour & Fleming (1982), s. 9
- ^ «trompe l'oeil», Online Etymology Dictionary
- ^ Ferrara, Lidia G. (2002): Reclining Nude, Di 1 ban red. London: Thames & Hudson. ISBN 978-0500237977. OCLC 966186187.
- ^ Zimmer, Carl (7. november 2018): «In Cave in Borneo Jungle, Scientists Find Oldest Figurative Painting in the World - A cave drawing in Borneo is at least 40,000 years old, raising intriguing questions about creativity in ancient societies», The New York Times.
- ^ Aubert, M.; et al. (7. november 2018): «Palaeolithic cave art in Borneo», Nature. 564 (7735): 254–257. Bibcode:2018Natur.564..254A. doi:10.1038/s41586-018-0679-9. PMID 30405242. S2CID 53208538
- ^ «New Figuration», Oxford Reference
- ^ Tate: «Art Term New Figuration», Tate.org
- ^ «Kalle Nilsen – Mannen», Hva skjer i Oslo, september 2022
- ^ Sæther, Jan Valentin (2018): Statens Kunstakademi - Elite eller demokrati, Janvalentinsaether.com. Først publisert i Aftenposten, 25. oktober 1994, s. 18
- ^ Petrová Eva (1993): Nová figurace / New figuration (painting, graphics and sculpture of the 60s and early 70s), North Bohemian Gallery of Fine Arts, Litoměřice, s. 9
- ^ Trydal, Lena (25. juni 2019): Kunstkrigen som deler Norges befolkning på midten, Subjekt
- ^ Haugstad, Børre (26. juli 2009): «- Mamma mia, så smakløst», VG
- ^ Popova, Maria: «Susan Sontag on the Trouble with Treating Art and Cultural Material as “Content”», The Marginalian
Litteratur
- Clark, Kenneth (1990): The Nude: A Study in Ideal Form, Princeton University Press.
- Gombrich, Ernst H. (2003): Verdenskunsten, Aschehoug, 4. norske utg., ISBN 82-03-22836-4.
- Honour, Hugh; Fleming, John (1982): A World History of Art, MacMillan, ISBN 0-333-37185-2.
- Kirkholt, Tore (3. november 2002): «Kritikken av overflaten, Norske kunskritkeres møte med det nonfiguartive maleriet», Kunst og kultur', 2, doi:10.18261/ISSN1504-3029-2002-04-01; s. 194–217
- Sontag, Susan (1966): Against Interpretation, Picador, ISBN 0-385-26708-8.
Eksterne lenker
- Artikkelen har ingen egenskaper for offisielle lenker i Wikidata
| Kunst | |||
|---|---|---|---|
| Sted | Venezia | ||
| Land | Italia | ||
| Dato | Mai–sept. 2021 | ||
| Aktive år | 2021 | ||
| Forrige | 2019 | ||
| Neste | 2023 | ||
| Nettside | www | ||
Veneziabiennalen (italiensk: La Biennale Di Venezia) er en stor samtidskunstutstilling som finner sted hvert annet år i Venezia. Biennalen startet opp i 1895, og er dermed verdens eldste kunstbiennale.
For hver biennale inviteres det en kurator eller kunstnerisk leder som står for den internasjonale hovedutstillingen, samtidig har en lang rekke land paviljonger hvor de presenterer en egen kuratert utstilling, enten som solopresentasjoner eller som gruppeutstillinger. Biennalen vises idag på to hovedområder, Aresenale og i Giardiniparken, hvor man også finner 29 permanente nasjonale paviljonger, ved siden av at mange land uten permanent paviljong leier seg inn rundt om i Venezia.[1][2]
For 2013-utgaven beløp budsjettet for hoveddelen av biennalen seg til på 2,3 millioner USD; videre ble det samlet inn over to millioner USD hovedsakelig fra private individer, organisasjoner og filantroper.[3]
Andre arrangementer organisert av La Biennale di Venezia
- Musikkbiennalen, eller på italiensk: Biennale Musica, siden 1930
- Biennale Teatro, siden 1934
- Filmfestivalen i Venezia, siden 1934
- Arkitekturbiennalen i Venezia, siden 1980
- Dansebiennalen i Venezia, også kjent ved sitt italienske navn Festival Internazionale di Danza Contemporanea, siden 1999.[4]
Giardini og Arsenale
Hovedelen av biennalen befinner seg i parken Giardini. I Giardini finner man en stor utstillingshall som omtales som den Sentrale paviljong der en stor del av hovedutstillingen kuratert av biennalens kunstneriske leder finner sted. I Giardini finner man også de permanente nasjonale paviljongene.[5]
I 1995 ble også Arsenaleområdet tatt i bruk, et tidligere båtbyggeri, dvs det var den venetianske marines hovedarsenal Her var det opprinnelig ca 1600 arbeidere. Arsenalet var det første verkstedet som praktiserte samlebånds- teknikker. Der vises del to av den kuraterte hovedutstillingen, men også nasjonale paviljonger. Disse er ikke permanente, men leies fra gang til gang.
Kunstneriske ledere av hovedutstilligen
- 1962 – Gian Alberto Dell'Acqua
- 1964 – Gian Alberto Dell'Acqua
- 1966 – Gian Alberto Dell'Acqua
- 1968 – Maurizio Calvesi og Guido Ballo
- 1970 – Umbro Apollonio
- 1972 – Mario Penelope
- 1974 – Vittorio Gregotti
- 1976 – Vittorio Gregotti
- 1978 – Luigi Scarpa
- 1980 – Luigi Carluccio
- 1982 – Sisto Dalla Palma
- 1984 – Maurizio Calvesi
- 1986 – Maurizio Calvesi
- 1988 – Giovanni Carandente
- 1990 – Giovanni Carandente
- 1993 – Achille Bonito Oliva
- 1995 – Jean Clair
- 1997 – Germano Celant
- 1999 – Harald Szeemann
- 2001 – Harald Szeemann
- 2003 – Francesco Bonami
- 2005 – Maria de Corral og Rosa Martînez
- 2007 – Robert Storr
- 2009 – Daniel Birnbaum
- 2011 – Bice Curiger
- 2013 – Massimiliano Gioni
- 2015 – Okwui Enwezor
- 2017 – Christine Macel
- 2021 – Cecilia Alemani[6]
De nasjonale paviljongene
Giardini huser 30 permanente paviljonger. Ved siden av den sentrale paviljong, bygget i 1894 og senere ombygget og påbygd flere ganger, er det ytterligere 29 nasjonale paviljonger i Giardini, bygget i forskjellige perioder av de ulike landene som deltar på biennalen. Paviljonene i Giardini tilhører de enkelte landene og styres av deres kulturdepartementer. [18]
Land som ikke eier en paviljong i Giardini stiller i andre arenaer spredt rundt i Venezia. Antall land som er representert er økende. I 2005 ble Kina vist for første gang, i 2007 kom den afrikanske Pavilion og Mexico, De forente arabiske emirater i 2009, og India i 2011.[7] Landene som stiller ut på Arsenale ber om en midlertidig utstillingsplass og betaler en leie per kvadratmeter.
I 2011, var de deltagende landene: Albania, Andorra, Argentina, Australia, Østerrike, Aserbajdsjan, Bangladesh, Belarus, Belgia, Brasil, Bulgaria, Canada, Chile, Kina, Kongo, Costa Rica, Kroatia, Cuba, Kypros, Tsjekkia og Slovakias, Danmark, Egypt, Estonia, Finland, Frankrike, Georgia, Tyskland, Hellas, Haiti, Ungarn, Island, India, Iran, Irak, Irland, Israel, Italia, Japan, Korea, Latvia, Litauen, Luxembourg, Makedonia, Mexico, Moldova, Montenegro, Nederland, New Zealand, Norge, Polen, Portugal, Romania, Russland, San Marino, Saudi-Arabia, Serbia, Singapore, Slovenia, Sør-Afrika, Spania, Sverige, Sveits, Syria, Taiwan, Thailand, Tyrkia, Ukraina, De forente arabiske emirater, Storbritannia, USA, Uruguay, Venezuela, Wales og Zimbabwe. Ved siden av disse var det to fellespaviljonger: Den sentralasiatiske paviljong og den latinamerikanske. I 2013, deltok ti nye land med nasjonale paviljonger: Angola, Bahamas, Bahrain, Elfenbenskysten, Kosovo, Kuwait, Maldivene, Paraguay, Tuvalu, og Vatikanstaten.
Den nordiske paviljongen
I 1962 gikk Sverige, Finland og Norge sammen om en felles paviljong i Giardiniparken. Denne kalles den Nordiske paviljongen og var tegnet av Sverre Fehn. Frem til 1984 bestemte hver nasjon hvilke kunstnere de ville delta med, fra 1986 til 2009 gikk det på rundgang hvilket land som skulle ha det kuratoriske ansvaret for paviljongen, men utstillingene inkluderte kunstnere fra alle tre land. Mens fra og med 2009 laget de en midlertidig ordning der de tre landene skulle ha full råderett over paviljongen i hver sin biennale. 2009 rådet Sverige over paviljongen, i 2011 var det Finland, mens i 2015 er det Norge sin tur. OCA har ansvaret for den norske deltagelsen på Veneziabiennalen.
Liste over utstillinger i den Nordiske paviljongen:[8]
- 1962 — FINLAND: Ahti Lavonen, Kain Tapper, Esko Tirronen; NORGE: Rolf Nesch, Knut Rumohr; SVERIGE: Siri Derkert, Per Olof Ulltvedt
- 1964 — FINLAND: Ina Colliander, Simo Hannula, Pentti Kaskipuro, Laila Pullinen; NORGE: Hannah Ryggen; SVERIGE: Torsten Andersson, Martin Holmgren, Torsten Renqvist
- 1966 — FINLAND: Heikki Häiväoja, Harry Kivijärvi, Sam Vanni; NORGE: Jakob Weidemann; SVERIGE: Öyvind Fahlström
- 1968 — FINLAND: Mauno Hartman, Kimmo Kaivanto, Ahti Lavonen; NORGE: Gunnar S. Gundersen; SVERIGE: Sivert Lindblom, Arne Jones
- 1970 — FINLAND: Juhani Linnovaara; Norge: Arnold Haukeland; SVERIGE: deltok ikke
- 1972 — FINLAND: Harry Kivijärvi, Pentti Lumikangas; NORGE: Arne Ekeland; SVERIGE: deltok ikke
- 1976 — FINLAND: Mikko Jalavisto, Tapio Junno, Kimmo Kaivanto, Ulla Rantanen; NORGE: Boge Berg, Steinar Christensen/Kristian Kvakland, Arvid Pettersen; SVERIGE: ARARAT (Alternative Research in Architecture, Resources, Art and Technology)
- 1978 — FINLAND: Olavi Lanu; NORGE: Frans Widerberg; SVERIGE: Lars Englund
- 1980 — FINLAND: Matti Kujasalo; NORGE: Knut Rose; SVERIGE: Ola Billgren, Jan Håfström
- 1982 — FINLAND: Juhana Blomstedt; NORGE: Synnøve Anker Aurdal; SVERIGE: Ulrik Samuelson
- 1984 — FINLAND: Kain Tapper, Carl-Erik Ström; NORGE: Bendik Riis; SVERIGE: Curt Asker
- 1986 — "Techne": Bård Breivik (NO), Marianne Heske (NO), Olli Lyytikäinen (FI), Kjell Ohlin (SE), Erik H. Olson (SE), Silja Rantanen (FI), Carl Fredrik Reuterswärd (SE), Osmo Valtonen (FI) (kurator: Mats B.)
- 1988 — Per Inge Bjørlo (NO), Rolf Hanson (SE), Jukka Mäkelä (FI) (kurator: Maaretta Jaukkuri, FI)
- 1990 — "Cavén, Barclay, Håfström": Per Barclay (NO), Kari Cavén (FI), Jan Håfström (SE) (kurator: Per Hovdenakk, NO)
- 1993 — Jussi Niva (FI), Truls Melin (SE), Bente Stokke (NO) (kurator: Lars Nittve, SE)
- 1995 — Eva Løfdahl (SE), Per Maning (NO), Nina Roos (FI) (kurator: Timo Valjakka, FI)
- 1997 — "Naturally Artificial": Henrik Håkansson (SE), Mark Dion (US), Marianna Uutininen (FI), Mariko Mori (JP), Sven Påhlsson (NO) (kurator: Jon-Ove Steihaug, NO)
- 1999 — "End of a Story": Annika von Hausswolff (SE), Knut Åsdam (NO), Eija-Liisa Ahtila (FI). (kurator: John Peter Nilsson, SE)
- 2001 — "The North is Protected": Leif Elggren (SE), Tommi Grönlund/Petteri Nisunen (FI), Carl Michael von Hausswolff (SE), Anders Tomren (NO) (kuratorer: Grönlund/Nisunen, FI)
- 2003 — "Devil-May-Care": Karin Mamma Andersson (SE), Kristina Bræin (NO), Liisa Luonila (FI) (kuratorer: Anne Karin Jortveit and Andrea Kroksnes, NO)
- 2005 — "Sharing Space Dividing Time": Miriam Bäckström and Carsten Höller (SE/DE), Matias Faldbakken (NO) (kurator: Åsa Nacking, SE)
- 2007 — "Welfare — Fare Well": Adel Abidin (IQ/FI), Jacob Dahlgren (SE), Lars Ramberg (NO), Toril Goksøyr & Camilla Martens (NO), Sirous Namazi (SE), Maaria Wirkkala FI (kurator: René Block, DE)
- 2009 — "The Collectors" (i samarbeid med den danske paviljongen): Elmgreen & Dragset (DK/NO), Thora Dolven Balke (NO), Massimo Bartolini (IT), Hernan Bas (US), Guillaume Bijl (BE), Maurizio Cattelan (IT), Pepe Espaliú (ES), Tom of Finland (FI), Simon Fujiwara (UK), Han & Him (MY/UK), Laura Horelli (FI), Martin Jacobson (SE), William E. Jones (US), Terence Koh (US), Jani Leinonen (FI), Klara Lidén (SE), Jonathan Monk (UK), Nico Muhly, Norway Says (NO), Henrik Olesen (DK), Nina Saunders (DK), Vibeke Slyngstad (NO), Sturtevant (US/FR) og Wolfgang Tillmans (DE) (kuratorer: Elmgreen & Dragset, DK/NO)
- 2011 — SVERIGE: Fia Backström, Andreas Eriksson (kurator: Magnus af Petersens)
- 2013 — FINLAND: Terike Haapoja (kurator: Mika Elo, Marko Karo, Harri Laakso)
- 2015 — NORGE: Camille Norment (kurator: Katya García-Antón)
Referanser
- ^ «Mari Lending, ‘En debatterende arkitektur’, Morgenbladet, 6. september 2012». Besøkt 25. januar 2015.
- ^ «Monica Holmen, ‘Biennale for 55. gang’, Kunstforum, 28. mai 2013». Besøkt 25. januar 2015.
- ^ Carol Vogel (23. mai 2013), New Guide in Venice The New York Times
- ^ «Dance». La Biennale di Venezia. Besøkt 22. oktober 2011.
- ^ Gareth Harris (15. mai 2013), Down but not out, European countries invest in Venice Biennale pavilions The Art Newspaper.
- ^ ARTnews: Venice Biennale Names Cecilia Alemani as Artistic Director for 2021 Edition
- ^ Vogel, Carol (7. juni 2009). «A More Serene Biennale». The New York Times. Besøkt 25. januar 2015.
- ^ Anne Karin Jortveit og Andrea Kroksnes (redaktører): Devil-may-care : the Nordic pavilion at the 50th Venice Biennial 2003. Oslo: OCA, 2003, s. 180 ff.
Eksterne lenker
- Artikkelen har ingen egenskaper for offisielle lenker i Wikidata
| Emner |
|  | ||||||||
|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|
| Steder |
| |||||||||
- ^ R. Broby-Johansen: Kunstordbok Tiden 1965