Jevons paradoks
Jevons paradoks er en økonomisk teori om at teknologiske fremskritt som øker effektiviteten i bruken av en ressurs har tendens til å øke, i stedet for å redusere, forbruket av ressursen.
I 1865 observerte den engelske økonomen William Stanley Jevons at teknologiske forbedringer som økte effektiviteten av kull, førte til økt forbruk av kull i et bredt spekter av bransjer. Han hevdet at i motsetning til hva man intuitivt går ut i fra, vil teknologiske forbedringer ikke være grunnlag for å redusere drivstofforbruket.[1]
Teorien har blitt undersøkt av moderne økonomer som studerer økt forbruk (rebound effect) fra økt energieffektivitet. I tillegg til å redusere energimengden som trengs for en gitt bruk, senker forbedret effektivitet den relative kostnaden ved bruk av en energikilde, som har en tendens til å øke forbruket av den gjeldende ressurs, som potensielt kan motvirke eventuelle besparelser som følge av økt effektivitet. I tillegg akselererer økt effektivitet økonomisk vekst, noe som ytterligere øker etterspørselen etter ressurser.
Eksempler på Jevons paradoks[rediger | rediger kilde]
Den tsjekkisk-kanadiske geografen og samfunnsøkonomen Vaclav Smil oppgir flere eksempler på industriutvikling der Jevons paradoks gjør seg gjeldende. Et eksempel er mobiltelefoner som i 1990 veide gjennomsnittlig 600 g per enhet og tok stor plass, mens mobiltelefoner i 2011 veide 118 g. Antall enheter i bruk i 1990 var 11 millioner, mens det i 2011 var 6 milliarder abonnementer. Total masse av alle mobiltelefonene i bruk i 1990 var mindre enn 7000 tonn, mens total masse i 2011 utgjorde mer enn 700 000 tonn. Det vil si en økning på 100 ganger på 20 år.[2]
Et eksempel på redusert materialbruk over svært mange år, er økt ytelse og redusert vekt for motorer. I 1750 var vekten for Newcomens dampmaskin nesten 9,6 tonn og dens ytelse 15 kW. Forholdet mellom masse og ytelse var dermed 640 g/W. James Watt forbedret dampaskinen og fikk i 1765 patent på en maskin som veide 9,2 tonn og ga 15 kW, noe som forbedret masseforholdet til omtrent 600 g/W. På midten av 1800-tallet hadde en greid å forbedret dampmaskinene så mye at forholdet hadde kommet ned til 100 g/W. Den neste store forbedringen kom med Karl Benz' bensindrevne, firesylindrede motor med et masseforhold på 30 g/W. På begynnelsen av 2000-tallet har en greid å produsere bilmotorer med et masseforhold på 1–1,5 g/W.[3]
Stadig redusert vekt (masse) for alle mulige typer produkter, om det er snakk om forbrukerprodukter eller store motorer for handelsskip, har ført til mer omfattende bruk i større, kraftigere og mer komfortable produkter der disse inngår. Dermed har en sett en sterk vekst i materialbruk totalt. Et eksempel på relativ dematerialisering, det vil si at massen for hver produsert enhet går ned, er produksjon av privatbiler i USA. Bilmotoren i en Ford Model T hadde i 1930 en ytelse på 15 kW og en masse på 230 kg, som ga et masseforhold på 15,3 g/W. I 2020 var det mest solgte bilen fra Fordi i USA modellen Ford Fusion med en Duratec-motor med en ytelse på 130 kW og en vekt på 120 kg, som gir et masseforhold på 0,92 g/W. På disse 90 årene har imidlertid materialbruken for biler økt kraftig på grunn av svært mange flere bileiere, kraftigere motor i hver bil og mye tyngre kjøretøyer. Siden 1950-årene har det også blitt vanlig med automatgear, air-conditioning, servomotorer for vinduer og sidespeil, lydanlegg, bedre lydisolering, noe som har økt vekten drastisk. I 1908 veide en T-Ford 540 kg, mens gjennomsnittlig vekt for amerikanske biler i 2011 var på 1815 kg.[2]
I forbindelse med Jevons paradoks er fenomenet der vekten for et produkt går ned, men energibruken allikevel øker. Dette skjer i ofte forbindelse med at en velger nye materialer for å gjøre produktet bedre og mer praktisk. Eksempler er gulvplanker av plast i stedet for tre eller baderomsfliser av plast i stedet for keramikk. Et annet eksempel er søppeldunker som før var tunge beholdere i galvanisert stål, men som senere er erstattet av beholdere av plastikk. Årsaken til økt energibruk er at det kreves mellom fire og seks ganger mer energi å produsere den samme massen med plast som tilsvarende av stål.[2]
Et annet eksempel på at vekten for et produkt går ned, men energibruken øker var overgangen fra bruk av stål i drikkebeholdere (ølbokser og brusbokser) til aluminium. De første ølbokser av stål ble tatt i bruk i USA i 1930-årene og i løpet av 1970-årene skjedde en stor overgang til aluminiumsbokser. Da en gikk over til aluminium ble vekten av boksene letter, men det kreves mer energi for primærproduksjon av aluminium enn av stål. Men siden en fikk til en omfattende innsamling og gjenbruk av drikkebokser kunne en stor de av dem smeltes om, noe som reduserte behovet for produksjon av ny aluminium. Konsekvensen ble totalt sett redusert energibehov.[3]
De samme store forbedringene i materialbesparelse per produsert enhet og økt ytelse kan en finne for alt fra elektriske apparater til datamaskiner.[3] Imidlertid er ikke nødvendigvis redusert vekt det viktigste og mer omfattende vurdering vil se på miljøpåvirkning, for eksempel båndlegging av landareal, utslipp av klimagasser og utslipp av giftstoffer. Slik sett kan små mengder av tungmetaller i en bil ha større konsekvenser enn all plastikken den består av.[2]
Referanser[rediger | rediger kilde]
Litteratur[rediger | rediger kilde]
- Smil, Vaclav (2014). Making the modern world – Materials and Dematerialization (engelsk). Wiley. ISBN 978-1-119-94253-5.