Andrew Johnson

Rediger lenker
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Andrew Johnson
Født29. des. 1808[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Raleigh[5][6]
Død31. juli 1875[1][3][4][7]Rediger på Wikidata (66 år)
Elizabethton
BeskjeftigelsePolitiker, offiser, statsmann, skredder Rediger på Wikidata
EktefelleEliza McCardle Johnson (1827–1875)[8]
FarJacob Johnson
MorMary McDonough[9]
BarnMartha Johnson Patterson
Charles Johnson[9]
Mary Johnson[9]
Robert Johnson[9]
Andrew "Frank" Johnson, Jr.[9]
PartiDet demokratiske parti
Det republikanske parti
National Union Party
NasjonalitetUSA
GravlagtAndrew Johnson National Cemetery
USAs 17. president
15. april 1865–4. mars 1869
VisepresidentIngen
ForgjengerAbraham Lincoln
EtterfølgerUlysses S. Grant
USAs 16. visepresident
4. mars 1865–15. april 1865
PresidentAbraham Lincoln
ForgjengerHannibal Hamlin
EtterfølgerSchuyler Colfax
Signatur
Andrew Johnsons signatur
Andrew Johnson på Commons

Andrew Johnson (1808–1875) var visepresident under Abraham Lincoln og ble USAs 17. president etter at Lincoln ble drept i 1865. Johnson hadde ansvaret for oppbyggingen og samlingen av USA etter borgerkrigen. I dette arbeidet kom Johnson på kant med Kongressen som i 1868 vedtok riksrettstiltale mot ham. Han ble stilt for riksrett samme år, men frikjent i Senatet.

Tidlig liv og karriere[rediger | rediger kilde]

Johnson var opprinnelig fra Raleigh i Nord-Carolina. Faren døde tidlig, og moren fikk barna inn i tekstilindustrien for å begrense fattigdommen i hjemmet. Johnson gikk aldri på noen skole og lærte seg selv å lese og skrive. I 1820-årene jobbet han som skredder i Laurens i Sør-Carolina. Da Johnson var 16–17 år, flyktet han vekk til Greeneville i Tennessee sammen med broren og fant seg også der jobb som skredder. Som attenåring giftet Johnson seg med Eliza McCardle, som han fikk fire barn med i perioden 1828–1852. Eliza hjalp Johnson blant annet med å forbedre hans lese- og skriveferdigheter.

Johnson satt som senator fra Sør-Carolina i perioden 1853–1857, da sørstatene proklamerte seg uavhengig. Da dette skjedde var Johnson den eneste senatoren fra sør som ikke sa opp sin post som senator og ble den mest prominente krigsdemokraten fra sør. I 1862 ga Lincoln ham jobben som militærguvernør i Tennesse, hvor han viste seg å være effektiv i krigen mot opprørerne der.

Visepresident[rediger | rediger kilde]

Johnson ble nominert som visepresident for Abraham Lincoln gjennom National Union Party (en valgallianse mellom demokrater fra sør som støttet Lincoln, samt republikanere, som hovedsakelig var fra nord). Johnson og Lincoln vant presidentvalget i november 1864.

President[rediger | rediger kilde]

Andrew Johnson ble president etter mordet på Lincoln den 15. april 1865, altså bare noen uker etter innsettelsen i mars samme år. Han brukte mesteparten av sin presidentperiode på å bygge opp igjen både embetet og landet etter borgerkrigen. Hans politikk omfattet blant annet å tilgi konføderasjonen og fortest mulig få opprørsstatene tilbake i Unionen. Dessuten la han ned en rekke vetoer mot lover angående sivile rettigheter, som førte til mange feider mellom Johnson og radikale republikanere. Den 24. februar 1868 vedtok Representantenes Hus å ta ut riksrettstiltale mot ham, men han ble frikjent med én stemmes overvekt i Senatet. Han er den første av hittil tre presidenter som har blitt stilt for riksrett. De andre har vært Bill Clinton[10] og Donald Trump.

Forsøk på å kjøpe Grønland og Island[rediger | rediger kilde]

William H. Seward (sittende i miden) bestilte i 1867 en rapport om fordelene ved å kjøpe Grønland.

Forslagene om å kjøpe Grønland har en lang historie, og ble innlemmet i Monroedoktrinen allerede i 1823. Under administrasjonen brukte William Seward (1801–1872), en utenriksminister og en holdover fra Abraham Lincolns tid som president, Johnsons distraksjon til å forfølge sine langvarige mål om territoriell ekspansjon.[11]

Seward sendte inn bud av varierende intensitet for å frariste Canada fra det britiske imperiet og å kjøpe eller leie en marinebase i Karibia. Hans politikk betalte seg til slutt med kjøpet av Alaska, da det russiske imperiet endelig lyktes i å overtale Seward til å kjøpe russisk Nord-Amerika. Men politikken inkluderte også et forsøk på å kjøpe Grønland og Island fra Danmark.[11]

Robert J. Walker (1801–1869) var finansminister under tidligere president James Knox Polk. Han var en innflytelsesrik person i midten av det nittende århundre, og lærte at Danmark kunne bli overtalt til å selge øyene i 1867 da han forhandlet om kjøp av Danmarks karibiske kolonier i Vestindia. Seward grep sjansen og ga Walker i oppdrag å produsere en overstrømmende rapport om ressursene på Grønland og Island.[11] Den avgitte rapporten hadde tittelen A Report on the Resources of Iceland and Greenland (Peirce 1868).[12][13][14]

Dette året betraktet Seward idéen om å annektere både Grønland og Island som en idé som var «verd en alvorlig betraktning».[12]

Walkers følgenotat til rapporten undret seg over hvordan kjøpet av de to øyene kunne føre USA til storhet. Selv om han innrømmet at nesten ingenting av Grønlands nord eller indre del var kjent, banket det likevel inn hvilke fakta det kunne mestre, for eksempel at Grønland var «den største øya i verden» og at den hadde «hvalfiske ... av verdien av $ 400.000.»[11]

Sewards håp om at USA kunne legge inn et bud på øyene ble til intet da hans avtale om å kjøpe Dansk Vestindia mislyktes i senatet. Kjøpsavtalen hadde da blitt ratifisert av både det danske parlamentet og en folkeavstemning på øyene. Øyene ble kjøpt i 1916 og ble de amerikanske Jomfruøyene.[11]

Et forslag om å kjøpe Grønland ble diskutert i 1910 innenfor regjeringen til president William Howard Taft: forslaget ble presentert av USAs ambassadør til Danmark Maurice Francis Egan. Som foreslått av danske «personer av betydning» som var venner av Egan, ville USA bytte Mindanao for Grønland og Dansk Vestindia; Danmark kunne da bytte Mindanao til Tyskland for Nord-Slesvig.[15][16][17] Danmark gjenvant Nord-Slesvig fra Tyskland etter det tyske nederlaget i første verdenskrig etter folkeavstemningen om Slesvig i 1920.[11]

De neste forsøkene på å kjøpe Grønland kom under president Harry Truman i 1946, og under president Donald Trump i 2019.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 9. april 2014[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Hrvatska enciklopedija, Hrvatska enciklopedija-ID 29253[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b Proleksis Encyclopedia, Proleksis enciklopedija-ID 29183[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ a b Roglo, Roglo person ID p=andrew;n=johnson[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 10. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ Store sovjetiske encyklopedi (1969–1978), avsnitt, vers eller paragraf Джонсон Эндрю, besøkt 28. september 2015[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ GeneaStar, GeneaStar person-ID andrewjohnsona[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ The Peerage person ID p32294.htm#i322935, besøkt 7. august 2020[Hentet fra Wikidata]
  9. ^ a b c d e The Peerage[Hentet fra Wikidata]
  10. ^ «U.S. Senate: The Impeachment of Andrew Johnson (1868) President of the United States». www.senate.gov. Besøkt 17. november 2019. 
  11. ^ a b c d e f Paul Musgrave: American Imperialists Have Always Dreamed of Greenland, foreignpolicy.com, 16. August 2019, 12:17 PM
  12. ^ a b Andersen, Anna (20. april 2015). «That Time The United States Was Thinking Of Buying Iceland». Reykjavík Grapevine. 
  13. ^ Dyer, Brainerd (September 1940). «Robert J. Walker on Acquiring Greenland and Iceland». Mississippi Valley Historical Review. 27 (2): 263–266. JSTOR 1896815. doi:10.2307/1896815. 
  14. ^ Hannes H. Gissurarson (Oktober 2015). «Proposals to Sell, Annex or Evacuate Iceland, 1518–1868» (PDF) (English). Skemman. 
  15. ^ Egan, Maurice Francis (20. september 1910). «Minister Egan to the Assistant Secretary of State». Office of the Historian, United States Department of State. Besøkt 21. oktober 2020. 
  16. ^ Jones, Halbert (2016). Governing the North American Arctic: Sovereignty, Security, and Institutions. Springer. s. 107–116. ISBN 978-1-137-49391-0. 
  17. ^ Plischke, Elmer. «Territorial Sovereignty in the Arctic». dartmouth.edu. Encyclopedia Arctica. Besøkt 21. august 2019. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Forgjenger:
 Abraham Lincoln  		Amerikas forente staters president
 Etterfølger:
 Ulysses S. Grant 
Forgjenger:
 Hannibal Hamlin  		Amerikas forente staters visepresident
 Etterfølger:
 Schuyler Colfax 
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Andrew_Johnson&oldid=24464449»